The Fight for the Spotlight.

Jeg hadde, som sikkert mange andre, lovet meg selv å ikke la meg provosere av årets OFW-lineup. Nå som jeg ligger småsyk hjemme på sofaen og bærer nag til at jeg går glipp av Batlak og Selvig og Fam Irvoll ikveld merker jeg at jeg kaster meg på bølgen allikevel. For etter å ha lest Pål Vassbotns halvhjertede forsøk på å forsvare "kjendisenes" innpass i OFW's program til TV2.no synes jeg ikke det er flaut å kaste seg i debatten. Marianne Jemtegård (redaktør for Vixen) mener at en rekke designere ikke ønsker å bli sidestilt med de såkalte designerne (nevner ikke navn, men dere vet hvem det dreier seg om) som pryder programmet i år. Vassbotn på sin side responderer med følgende utsagn: "Pressen ønsker ikke å gå så faglig til verks. De dekker det som har med kjendiseri og gjøre"

Jeg stiller meg 100% bak Jemtegårds teori. Skuffelsen faller på OFW's evne til å sette sammen programmet. For, ja, ok, så spiller media en stor del i dette som begynner å ligne et kaos hvor den fake Cindy-dukken legges i samme lekeboks som originalen Barbie, men det kan da virkelig ikke forsvares bak det. I et lite samfunn som Fashion-Norge er, er det viktig å ikke la media sette dagsorden, iallefall ikke ene og alene. Skal vi virkelig la oss presse ut på den måten? Skal hardarbeidende kunstnere settes bakerst i salen mens b-kjendiser sitter på front row? Fordi media bestemmer det slik? Really? Jeg skjønner markedsverdien av hele konseptet "kjendiser for ....", men for enhver pris? Jeg stiller isåfall store spørsmålstegn blandet med utropstegn til valget av markedsstrategi for årets OFW. Nå skal jeg ikke skryte på meg å vite hvorfor f.eks. Vatle og Iselin Engan ikke står på programmet, for det vet jeg ikke noe om, men dersom det er slik at de ikke deltar i fare for å bli satt i bås med TV3's man-hunter-flopp, den røde fyllearresten.no og en snødekka dude, er det både en trist og farlig utvikling for hele Fashion Week-konseptet i Norge. 

Med fare for å høres kritisk og bitchy ut overfor ledelsen av OFW ved Pål Vassbotn (jeg beklager, det er ikke personlig). Get some balls! Sats på de menneskene som bruker all sin tid på spennende, nyskapende og flawless søm! Sats på de som virkelig trenger støtte, tenk nytt i forhold til å få mediedekning. For hvor mye fetere hadde det ikke vært dersom OFW fikk oppmerksomhet for kvalitet fremfor stjernedryss? Dersom Danmark hadde hatt russ er jeg 150% sikker på at russedress.dk aldri hadde fått sette sin fot innenfor CFW's arena. De hadde ikke fått stå utenfor engang. De hadde vært bannlyst. For hva faen slags lys og fokus kan russedress.no egentlig sette mot det norske motebildet? Jeg bare spør...

Torden, lyn og frosker.

Det skal liksom være sommer. Skyfri himmel, sjømat, saltvann og glade folk som spiller Kubb i parken og spiser is på stranda. Istedet legger jeg meg i et mørke som er mørkere enn om vinteren og mens en himmel, som er tyngere enn da den er fylt av snø, henger over meg. 

Han kommer inn, skrur på nattbordslampa, legger en tung bok på dyna si, reiser seg igjen, sier han har glemt å pusse tennene, går ut, skrur på vasken, lager lyder med tannbørsten som får meg til å dra tunga langs mine egne tenner på en måte for å dobbeltsjekke at jeg har pusset mine egne, kommer inn igjen, er våt i skjegget, legger seg under dyna, drar opp boka som har havnet over på min side av sengen, tar den opp, retter på brillene og begynner å lese.

Jeg stirrer i taket, tvinner tomler, har prøvd å lese men klarer ikke fokusere på de små sorte bokstavene, som forfatteren har valgt ut med flid for å få frem budskapet sitt på best mulig måte. Forfatteren vil fortelle meg noe, og det vet jeg, men jeg klarer altså ikke å følge med. Ikke ikveld.

- Den der har bodd her, i taket vårt, i tre dager nå.

- Hva da?

- Den flua.

Det blir stille igjen. Rullgardina skjuler det jeg vet at jeg egentlig tenker på, og gule propper stenger det ute. Jeg rynker på nesa, tar ut de gule proppene, åpner rullgardina og titter ut. Jeg blir fotografert av himmelen fra alle kanter, og det krymper seg i meg når det braker løs. Jeg teller, rekker ikke telle, for det smeller om ørene mine. Hele tiden.

Jeg er ikke redd, men heller ikke trygg. Han har lagt fra seg boka si, og nå sitter han med armene rundt meg i senga og titter ut, blir fotografert sammen med meg. Han smiler, jeg tror jeg smiler.

- Har du husket å lukke vinduene i stua?

- Ja.

- Jeg trakk ut ledningen til Mac`en min før jeg la meg.

- Åja, jeg trakk ut ledningen til skjøteledningen som er i Mac`en din, så da er den iallefall trygg.

- Ja.

Etter at jeg trakk opp rullgardina føles ting litt tryggere, jeg føler en viss kontroll over været fordi jeg plutselig kan se det. Jeg liker det allikevel ikke da han begynner å tulle med gjenferd og andre overnaturlige fenomener mens vi ligger der med boka hans i mellom oss.

- Du vet det lille huset rett over vannet for mamma og pappa?

- Nei..?

- Jo, det som ligger rett overfor, som man kan se fra verandaen.

- Det ja.

- Der var det en mann som ble truffet av lynet og døde før krigen.

- Men, slutt da.

- Det er sant. Noen ganger kan man se han... Akkurat når det lyner og alt blir lyst... Da...

- Gi faen!

Jeg kaster puta mi på han og vi ler. Jeg vet at det er en spøk, men sitter med en følelse av at det kanskje er sant allikevel. Jeg ler like nervøst som jeg gjorde på leirskolen med barneskolen - da gutta fortalte spøkelseshistorier og jentene prøvde å skjule at de ble redde gjennom smil. Jeg føler på meg at mannen som ble truffet og som døde kommer til å se på meg neste gang vi er hos foreldrene hans mens det tordner og lyner. Han slutter plutselig å le, han tenker på noe, før han begynner å snakke.

- Du?

- Ja?

- Du vet vinduene i den nye leiligheten? Er ikke de åpne?

- Jo... Det er de faktisk.

- FAEN!

- Herregud, ikke skrik sånn da. Det er vel bare å gå ned å lukke dem da.

- Må vi?

- Ja, parketten blir jo ødelagt hvis den blir våt, og alle tingene våre står ved vinduet...Og...

- Faen også!!

- Herregud, da... Jeg kan gå alene hvis det er så mye om å gjøre.

- Nei, du skal da ikke gå ned dit alene, du som såvidt tør å åpne rullgardina...Faen.

Jeg har på meg Hawaianas og regnet treffer føttene mine og prikker i dem, blir skylt bort av små bekker på asfalten, og prikker igjen. Jeg skvetter hver gang jeg subber borti et blad eller ispapir eller røyksneiper eller småstein. Paraplyen hjelper, men ikke nok, og ved stillaset nederst i gata treffer vannet paraplyen så hardt at jeg nesten mister den. Det er få folk ute, men borte ved broa, er det en som sitter klar med speilrefleksen sin i håp om å få et bra bilde av lynet. Han har satt seg ned på huk og slengt bysykkelen ned ved siden av seg. Han venter, er for treig når det først gjelder, venter igjen, bommer, banner, venter, bommer...

Han går foran meg og buksa hans er våt, og han fikk den minste paraplyen da vi gikk ut, så han har tatt på seg hetta på den mørkeblå jakka si, og han går fortere enn han pleier når han går sammen med meg, og jeg prøver å holde følge, men Hawaianasene er søkkvåte og glatte og jeg sklir og får vondt mellom tærne der gummien er, og jeg prøver å holde følge, men stresser egentlig ikke. Det er jeg som har nøklene til den nye leiligheten. Det lukter godt av regnet, og tordenværet har roet seg litt, og himmelen er ikke fullt så mørk.

- Æsj! Hjelp!

- Hva er det? Kom nå. Fort deg.

- En frosk!! Ta den bort!

Det er ikke en frosk. Det er en stein. Jeg er stressa og merker det på hele meg. Jeg er stressa selvom det gikk fint for noen sekunder siden, men nå er jeg stressa, og han har stoppet opp og begynt å gå saktere fordi han merker at jeg er stressa, og nå tror jeg altså at det sitter en frosk og ser på meg. Og frosken, som egentlig er en stein, gjør at jeg slipper paraplyen og hiver etter pusten, stirrer på den for så å begynne og le, lar regnet skylle ned over meg så jeg blir våt i håret, og jeg gleder meg til å komme hjem igjen så jeg kan tørke alt fra bakken av føttene mine og bruke hårføner så puta mi ikke blir våt av regnet. Han sparker i frosken min så den farer bortover asfalten fordi han ser at jeg fortsatt ser på den som om den skulle vært en levende frosk. Jeg finner meg til rette med at det var en stein etter det, og vi fortsetter de 20 meterne bort til den nye leiligheten.

Plutselig er jeg trygg igjen, rasjonell, og vi lukker inntil vinduene i den nye leiligheten selvom det egentlig ikke er noen vits - det har ikke regnet en dråpe inn, men vi gjør det allikevel, for å være på den sikre siden. Jeg er rasjonell igjen, og jeg tenker på hva som er best for den nye leiligheten, og jeg nynner på en sang mens jeg gjør det, og jeg er helt rolig og behersket, og frosken er borte fra minnet mitt sammen med gjenferdet over vannet for foreldrene hans. Vi går opp igjen, og denne gangen holder han følge med meg i regnet, og vi snakker om at det skal bli godt å flytte inn i den nye leiligheten, og han holder meg i hånda, og jeg er rolig. Frosken min ligger midt i veien og er et slags berg som vannet renner rundt. En øy hvor fluer og sånn kan lande for å unngå og drukne. Jeg sier det høyt.

- Der kan fluene lande hvis de er smarte nok. Da drukner de ikke.

- På frosken din?

- Ja, midt oppå frosken min.

- Så fint.

- Nei, egentlig ikke. Jeg liker ikke fluer. Synes egentlig det hadde vært bedre om de drukna...

- Vil du at jeg skal drepe flua som har bodd i taket vårt i tre dager?

- Ja! Eller, nei... Vi kan kanskje bare åpne vinduet og vifte den ut med en avis?

- Sånn at den drukner istedet?

- Ja. Den kommer til å gjøre det, hvis den ikke er smart nok til å finne en stein å lande på, da...

når jeg tenker på deg, tenker jeg at det er lenge siden sist
og når jeg tenker at det er lenge siden sist, blir jeg egentlig ikke lei meg
heller omtenksom
for jeg kan ikke huske hvordan du ler

om du har forandret deg
hvis du i det hele tatt kan forandre deg nå
bryr jeg meg ikke noe om
tror jeg
men jeg husker jo ikke hvordan du ser ut når du snakker

for alle har ulike fakter når de snakker
og akkurat som jeg har mine
mener jeg å huske
at du også har dine

det gjør meg vemodig å ikke huske stemmen din
eller kunne lukke øynene og se hvordan du ser ut

beklager å måtte meddele
at det eneste jeg husker
er hvor jævla irriterende det var
at du alltid hadde en slags utvekst
på venstre fot

jævla irriterende
er kanskje å ta hardt i
men tenk deg selv
hvis det eneste minnet
eneste du husker
om meg var den jævla utveksten

så innmari bortkasta
så innmari kjipt
og så innmari komisk

Bergenser VS Topshop.

Men.... 


Dette er kanskje litt old news for noen, men jeg føler et behov for å rette lys mot denne saken. Det dreier seg om navnestriden mellom Topshop og bergenseren Baljinder Singh Pandher. 


Pandher, som sitter på rettighetene til varemerket Topshop, og som selger klær merket navnet her i Norge, sier han ikke vil gi opp disse rettighetene uten kamp mot det britiske selskapet Arcadia's butikk, Topshop, inntog her til lands. 


"Jeg har gjennom min advokat kjempet mot Arcadia i cirka et år, og jo lenger tid det går, desto vanskeligere blir det å komme frem til enighet. Ballen ligger hos dem nå," sier Baljinder Singh Pandher til DN.no. Denne saken kan per dags dato i teorien hindre åpningen av Topshop i Norge dersom partene ikke kommer til en enighet.


Dette er åpenbart et spørsmål om penger, sett fra min side. Jeg har iallefall aldri hørt om det norske merket Topshop... Mulig jeg ikke følger med 100%, men dog... Jeg håper de to partene blir enige slik at Topshop ligger og troner her i Oslo i løpet av 2011. For, as much as I hate to admit it, så har jeg et sterkt ønske om å kunne ta turen innom Topshop uten å måtte fly ut av landet.


Så, kjære Baljinder Singh Pander - Jeg gir deg mer enn gjerne en tier som bidrag mot at du slutter å skape deg og heller bruker energi og krefter til å lage et nytt og eget navn til ditt eget merke. Jeg håper også at du tar imot en pen slant fra Arcadia, ansetter Kjetil Try og starter en heavy profilbygging av ditt splitter nye merke. Og for Guds skyld - la det hete noe annet enn noe som, uansett hvordan du vrir og vender på det, vil bli sett på som en jævlig dårlig kopi av et av verdens største high street merker...

Vind

Vinden leker med meg. Den tar tak, river meg i alle retninger, kaster meg opp i lufta før den griser meg ned i asfalten igjen. Den gjør det overlagt, og under full kontroll. Jeg blir stående, eller liggende, alt ettersom hva den bestemmer seg for, å skrike. Ikke fordi det gjør vondt, men fordi det er jævlig irriterende å ikke sitte på kontrollen.

Den nekter å høre på meg. Jeg ber den om å slutte, flytte seg til et annet sted, roe seg ned. Uten resultat eller antydning til tilbakemelding. Vinden har bestemt seg for å ta meg, og jeg har ikke noe annet valg enn å bøye meg for den.

Den slenger seg rundt meg så jeg blir døv og blind. Rasende slår jeg rundt meg samtidig som jeg prøver å holde skjørtet mitt nede og rundt beina mine. Det er krig, og jeg føler nederlaget allerede nå.

Vinden ler av meg. Blåser så håret mitt pisker meg i ansiktet og lager små arr. Krigsarr. Lyden er ikke til å stenge ute, den uler. Den får vindturbiner til å hyle, hvese som et spøkelse. Det er en deilig lyd, og jeg finner meg selv plutselig takknemlig overfor vinden. Hele debatten som tar for deg hvorvidt Norskekysten skal fylles av disse energigivende kjempene har jeg meldt meg ut av. De lager en vanvittig lyd, som jeg av en eller annen merkelig grunn elsker. Det er det jeg forholder meg til. Mer enn det engasjerer jeg meg ikke.

Jeg får lyst til å legge meg ned på bakken og drite i om vinden blåser av meg alle klærne, men den stopper meg. Den vil ha meg nærmere vannet. Takknemmligheten forsvinner og jeg blir sint igjen. Hvisker at jeg vil legge meg ned, at jeg har tapt, at jeg ikke orker mer. Men, vinden har bestemt seg for at jeg skal bade.

Jeg bader, eller rettere sagt, så plasker jeg og forsøker å holde hodet over vann. Vinden lager bølger, og bølgene samarbeider. De leker sammen. De er to mot èn. Vinden og bølgene mot meg. Og jeg taper. Jeg taper så øynene mine fylles med saltvann og munnen med sand som de to har skrapet opp fra havbunnen.

Krigen er over. Stillingen er 1 - 0.

(Dedikert til Tina som ville jeg skulle skrive om vinden.)

pudder-lys

foto: Jimmy Bakius

Sart lys møter tynne bommullskjoler mens solen lager bacon av huden din. Sommeren er på vei. Sakte men sikkert kommer den krypende før den etser seg inn under vinterens solpudder og gjør deg brun. Varmen er trykkende slik at du svetter uten at du løper. Måkene skriker. Det gjør du også, kanskje ikke høyt, men inni deg. Delvis fordi det er så ufattelig deilig at tidenes lengste vinter er over, delvis fordi det er så jævla varmt.

Et tungt kjøttstykke byttes ut med en salat som smaker Italia. Du trenger ikke det ekstra fettlaget nå. Du angrer på at du ikke hutret deg gjennom vinteren som et levende sjelett når du ser deg i speilet, innser at slaget om "sommerkroppen-10" er tapt - at du må nøye deg med kroppen du har, i år som i fjor. Du rister på hodet, bestemmer deg for å gi faen, drar på deg en bikini og løper ut til vannet.

Det glitrer og du er fascinert over hvordan du ikke har kontroll over bølgene som skyller over deg, ødelegger mascaraen og gir deg sand i bikinitrusa når du sitter i strandkanten. Du, og resten av byen, har satt dere til på stranda, og prøver å late som om det ikke er irriterende å ligge som sild i tønne. Unger skriker rundt deg- hamrer med spader mot plastbøtter, fjortissene sier "serr" og "lissom" og snakker om hvem de er "keen på å pule" mens volumet på en eller annen Boomblaster dreper deg sakte.

Allikevel blir du liggende. Pulsen din hviler. Du smiler til den tomme salatbollen, legger deg på magen, putter inn øreproppene, skrur på det du synes er den beste musikken som finnes, og lar verden stå stille.

Fy faen, så sinnsykt digg...

outside our window...

En kjent lyd utenfor leiligheten til Han Fine og meg er lyden av godstog som banker mot skinnene, og flytoget som lager en slags susende lyd når det farer av sted med reiselystne passasjerer.

Jeg irriterer meg fryktelig over denne lyden, og Han Fine smeller igjen vinduet og skriker at vi må flytte - NÅ MED EN GANG!

Allikevel synes jeg det er noe sjarmerende med akkurat denne leiligheten - det er innenfor disse fire veggene vi har blitt kjent med hverandre. Ordentlig kjent. Det er her inne jeg har latt muren falle. Det er her han har kommet på innsiden av huden min, og her han har lært meg alt ifra verdensgeografi til at det å være i et forhold handler om å kommunisere - ikke bare på overflaten, men ordentlig, ærlig og nært...

Det er fryktelig skummelt, og ekstremt deilig at vi snart, forhåpentligvis, skal flytte. Så mange episoder av oss som gjemmer seg i disse veggene... Mens toget er det eneste som hører på.

kunsten å parkere.

Det finnes en rekke måter å parkere på. Du har f.eks. den klassiske varianten der du kjører inn i en oppmalt rute, slik at bilene blir stående side om side. Velger du å parkere på denne måten, står du igjen overfor noen valg. Du kan enten svinge inn slik at fronten på bilen er det første som trer innenfor den som regel hvite firkanten, eller du kan ta en halvsving, for så å rygge inn. Velger du denne metoden bør du imidlertid være bevisst på at du får dårligere sikt bakover, og at du i større grad må ta i bruk sidespeilene. Dette kan være vanskelig, spesielt hvis du er litt lavere enn gjennomsnittet.

En annen form for parkering, som jeg skal ta for meg i denne teksten, er lukeparkering. Mange mener denne typen parkering er den vanskeligste innen sin sjanger. Det kan virke smertefritt å presse bilen sidelengs inn langs fortauet, men når sant skal sies krever det kløkt og erfaring.

Det finnes få virkelig dyktige lukeparkerere i Norge. Folk har dårlig tid, og lett for å ta ting for gitt i form av tanker som: ”Ja, fem minutter til tannelgetimen. Får vel skvisa bilen inn mellom de to der”. I slike tilfeller setter du noe på spill.

Med litt flaks og hyppig bruk av sidespeilene får du kanskje plass. Det kan imidlertid lett slå andre vei, og du kan ende opp med å pirke borti bilen foran eller bak slik at det blir etterlatt en bulk eller ripe signert med din lakkfarge.

Det kan også tenkes at du er så opptatt og opphisset at du ikke legger merke til at du har stengt bilen foran eller bak inne via å presse deg inn i en egentlig altfor liten plass. Av dette kan det komme to utfall. En: føreren av den innestengte bilen blir så hissig at han/hun rett og slett gasser på slik at din bil får en bulk og flytter seg de få centimeterne som gjør at han/hun kommer seg ut av sin luke. To: at den svært tålmodige føreren av den innestengte bilen rolig setter seg inn i førersetet, setter på P4 og venter til du kommer ut for å flytte din bil.

Det er mye synsing når det kommer til lukeparkering. Det er en øvelse som alle kan gi seg i kast med, med unntak av de som ikke har førerbevis. Innenfor denne typen parkering er det ofte diskutert hvordan en enklest skal komme seg fra A (du ser en åpen luke mellom to biler, og må komme deg sidelengs inn), til B (du og bilen er stødig plassert i luken uten at det lager trafikkork, bulker egen eller andres bil, eller skaper problemer når bilene rundt skal ut av sine luker). Det sies at det ofte er lettest å kjøre opp på siden av bilen som skal stå foran deg i luken, for så å vri rattet helt over, slik at du rygger langs bilen foran og halvveis inn i luken. Derifra må du rette opp, for så å svinge litt i motsatt retning slik at du ikke blir stående skjevt. Som regel må det flere forsøk til, mye pirking og øyemål.

Sinne og stress blir lett en faktor under øvelsesperioden når det kommer til lukeparkering. Når du sitter svett og forbanna med en opparbeidende kø som ligger på hornet bak deg, er det ikke lett å holde hodet kaldt, eller samle tankene. Slike situasjoner kan lett føre til nestenulykker for deg og din bil, samt en rekke banneremser og skjellsord rettet mot andre bilister eller publikum som har stoppet opp for å se etter hva som skaper kaos i den ellers så rolige sidegaten.

Det er vanskelig å gjøre alle til lags når det kommer til lukeparkering. Det krever øvelse og å våge å sette noe på spill, i denne sammenheng eget kjøretøy, samt andres og irritasjon.