Looking forward to....

Team Edward... I'm just saying...

eple c på nighttime.

Jeg måtte trykke på eple c når jeg så denne videoen som Atle har laget. Fint, fint, fint! Passer utmerket som en slags introduksjon til min ferie til sjøs.

Atle: Håper det er greit at jeg kopierte!

The September Issue

" Fashion is a religion, this is the Bible" - tagline til The September Issue, 2009.

Vi kjenner henne som en petite, streng dame bak store solbriller innendørs og stram bob. Hun smiler sjeldent, og gir omtrent aldri intervjuer. Og hvis hun først gjør det, leverer hun svært lite av seg selv. Kikkeren i enhver fashionista ble derfor mer nysgjerrig enn noen gang da ryktene begynte å svirre om en dokumentar som skulle ta for seg Anna Wintour`s liv i verdens mest anerkjente magasin, Vogue. Var det virkelig noen som skulle klare å komme under huden på den britiske isdronningen som forguder pels?

R.J. Cutler går inn i Vogue-palasset og kommer levende ut igjen på andre siden ved å levere et meget tilfredsstillende produkt i 2009 da filmen ble lansert. Han balanserer på en istopp, men kommer stort sett godt ut av det. Det er godt filmet, og fokuset ligger på arbeidet mot deadline av den beryktede og kontroversielle septemberutgaven, fremfor drama i desken. Men, joda - litt drama er det. Flere enn en gang ser vi en rødhåret Creative Director, Grace Coddington, med lysende ideer og store visjoner vandre sint nedover de anerkjente gangene i Vogue-lokalene. Anna har sagt nei denne gangen også, blåst mange tusen dollar ut av vinduet fordi hun ikke er hundre prosent fornøyd med poseringen til modellen, og hun gjør det uten så mye som rynke på nesa. Nå håper du kanskje at vi i filmen får se Anna Wintour in a catfight? Der tar du feil. Det er Anna som bestemmer, og Grace som kjemper for sine tanker og ideer. Cutlers vinkling av denne "konflikten" er et smart trekk for å skape en slags spenning, man venter på et slags klimaks som aldri kommer. Men, jeg sitter ikke igjen med å være skuffa over mangel på krangel, heller imponert over måten det håndteres på. Uoverensstemmelser mellom de to damene skjer nemlig under svært dannede forhold, og blikk sier mer enn ord. De har jobbet sammen i 20 år. De er profesjonelle, og det er beundringsverdig å se på.

Hva angår resten av filmen får vi være med Wintour på Fashionweek, photoshoots, redaksjonsmøter og inn i en liten del av privatlivet hennes. Vi får se henne smile mer enn èn gang, og se henne sitte med armene i kors og munnen snerpet sammen ennå mer enn det igjen. Cutler fremstiller Anna som et menneske uten at hun blir vennlig eller en annen person enn det vi allerede tror hun er. Hun er en perfeksjonist av en arbeidsnarkoman med høye mål, sterke meninger, og en forkjærlighet for pels. Hun driver magasinet hardt og etter sin egen dømmekraft, men tar til seg råd når hun ønsker det - da med en meget diskret tilnærming. Hun tenker tilsynelatende ikke gjennom så mye av det økonomiske aspektet av magasinet, men strammer inn og gjør endringer der hun føler det passer. Resten settes bort til andre, tilsynelatende.
Septemberutgaven av Vogue i 2007 har Sienna Miller på coveret, veier litt over 2 kg, er på 850 sider og solgte over 13 millioner eksemplarer. Denne utgaven er den største noensinne gitt ut av Vogue.

Hvis du ikke har sett filmen anbefaler jeg at du gjør det. Den er virkelig verdt å se fordi den viser balansen mellom de glamorøse festene og den harde jobben på en hårfin måte. Du får være en del av desken i litt over èn time, og se andre storheter i moteverden. På tilbud er den også, på Platekompaniet.

It's raining like crazy...

Have a great one, peeps...

Ok, høres ut som jeg er deppa eller noe - det er jeg ikke! Blir bare irritert når Hunter er det mest fornuftige skoparet, regnjakken jeg ikke har burde beskytte meg fra det våte, og sminken jeg bruker helst burde blitt i sminkepungen idag for å unngå å ende på bakken...

Tunge regndager som dette burde tilbringes under et tykt, mykt pledd! Definitivt. I, on the other hand, skal på jobb! Jeg kjøpte og så forresten The September Issue her om dagen. Har du sett den? Anyways... Mer om den kommer senere, 'cause it's pretty good. Pluss at du faktisk får se Anna Wintour smile. Genuint!

A Flowerfull Friday!

Hi cupcakes!

Koser dere dere i solskinnet? I sure do! Igår hadde jeg en travel, men fantastisk flott dag/kveld/natt. Begynte på jobb, før Facehunter-signering på Høyer, før premieren av Sex & The City 2 (nei, jeg er ikke kul nok til å få førpremierebilletter), etterfugt av en sving innom Natt & Dag's sommerfest og Fisk & Vilt. Puh... And all that wearing high heals...

På vei til filmen idag møtte jeg, eller overhørte jeg, selveste frøken Jantelov. Hun var i telefonen, og liret av seg fraser som "Herregud, det er sånt jævla Sex & The City styr idag... Hele Oslo vandrer rundt i strutteskjørt og høye hæler og synes at det er en big deal. Hvorfor pynter de seg sånn for en film?" Jeg følte meg umiddelbart truffet. Ikke at jeg hadde dratt på meg ballkjolen, men jeg hadde for all del lagt en ekstra efford i antrekket mitt - man skal pynte seg for å se Sex & The City. Jeg beklager. Og hva gjør det vel at Oslo for en gangs skyld fylles av fashionistas, riktignok halvparten iført "Carrie-kjolen" fra BikBok til 49 spenn, men samma det. Hvorfor skal det alltid kommenteres negativt at folk i Oslo legger litt ekstra i det når de velger ut hva de skal ha på seg? Fuck you, Jante-jenta, sier nå jeg. Du var garantert bare sjalu fordi du febrilsk satt foran dataen din da billettene ble lagt ut, men uten hell...

Har dere sett filmen? Den har jo selvsagt fått slakt i media, men jeg synes de fleste av dem mangler å kommentere essensen av hvorfor filmen er laget. Til tross for en sinnsykt tynn story og en evig produktplassering, fordelt på 2,5 timer synes jeg den burde sees. Jeg fikk gåsehud av å se jentene igjen. Patricia Field har gjort en upåklanderlig jobb med stylingen, som vanlig, så her er det mye å la seg inspirere av. Det handler ikke om å vinne en Oscar for beste film, det handler om "masse vil ha mer" prinsippet. Det sier sitt at halve Oslo pynter seg, prøver etter beste evne å dra på seg noe Carrie ville godkjent eller gått i selv. Det handler om å ville være disse damene når vi runder 40. Feminismen som en del anmeldere babler om er ikke lenger øverst på agendaen - det er oppbrukt, og emnet har allerede etablert sin plass verden over - i form av serien og at kvinner nå i mye større grad stepper opp! Det dreier seg om en følelse som blir vekket i så sinnsykt mange pikehjerter verden over. Følelsen av å se jentene, identifisere seg med hver enkelt karakter, misunne dem, irritere seg over dem, og absolutely adore them! Det, og å tjene mest mulig penger, er det filmen dreier seg om. De fire damene har blitt kultfigurer, folk elsker å se dem. Så, jeg gidder ikke engang unnskylde at jeg skyver selve storyen til side når jeg sier at jeg likte filmen. Jeg likte den veldig godt! På en annen side, jeg håper dette var siste. De kan ikke dra den lenger nå... Og as for the rumours om at det kommer en tredje film, basert på Carrie og de andres liv FØR Sex & The City - eventuelt med Miley Cyrus i hovedrollen....? Ehh.... Ikke gjør det.....

Til tross for at personen ved siden av meg utga en særdeles merkelig og creepy odør, og jeg holdt på å dævve av tørste under hele filmen, koste jeg meg maksimalt sammen med Frøken Viktoria. Utover kvelden, med noen flasker Cava på Fisk & Vilt, fortsatte jeg å ha det kjempegøy! Og da nattens kjølighet kom, bredte jeg bare min fantastiske jakke, litt Michael Jackson-inspirert, over skuldrene. Fabulous!

Nå må jeg løpe - oppussingsdag idag!

 

Kjole: H&M

Bag: Bowboys Bag

Sko: fra Lille Vinkel sko (fantastiske å gå i)

Hatt: H&M Fashion Against Aids

Smykker: Shoe Lounge, Fashionology, Marc Jacobs & H&M

a trip down memory lane...

Thomas J.: "What do you think it's like?"
Vada: "What?"
Thomas J.: "Heaven."
Vada: I think... everybody gets their own white horse and all they do is ride them and eat marshmallows all day. And everybody's best friends with everybody else. When you play sports, there's no teams, so nobody gets picked last...