Torden, lyn og frosker.

Det skal liksom være sommer. Skyfri himmel, sjømat, saltvann og glade folk som spiller Kubb i parken og spiser is på stranda. Istedet legger jeg meg i et mørke som er mørkere enn om vinteren og mens en himmel, som er tyngere enn da den er fylt av snø, henger over meg. 

Han kommer inn, skrur på nattbordslampa, legger en tung bok på dyna si, reiser seg igjen, sier han har glemt å pusse tennene, går ut, skrur på vasken, lager lyder med tannbørsten som får meg til å dra tunga langs mine egne tenner på en måte for å dobbeltsjekke at jeg har pusset mine egne, kommer inn igjen, er våt i skjegget, legger seg under dyna, drar opp boka som har havnet over på min side av sengen, tar den opp, retter på brillene og begynner å lese.

Jeg stirrer i taket, tvinner tomler, har prøvd å lese men klarer ikke fokusere på de små sorte bokstavene, som forfatteren har valgt ut med flid for å få frem budskapet sitt på best mulig måte. Forfatteren vil fortelle meg noe, og det vet jeg, men jeg klarer altså ikke å følge med. Ikke ikveld.

- Den der har bodd her, i taket vårt, i tre dager nå.

- Hva da?

- Den flua.

Det blir stille igjen. Rullgardina skjuler det jeg vet at jeg egentlig tenker på, og gule propper stenger det ute. Jeg rynker på nesa, tar ut de gule proppene, åpner rullgardina og titter ut. Jeg blir fotografert av himmelen fra alle kanter, og det krymper seg i meg når det braker løs. Jeg teller, rekker ikke telle, for det smeller om ørene mine. Hele tiden.

Jeg er ikke redd, men heller ikke trygg. Han har lagt fra seg boka si, og nå sitter han med armene rundt meg i senga og titter ut, blir fotografert sammen med meg. Han smiler, jeg tror jeg smiler.

- Har du husket å lukke vinduene i stua?

- Ja.

- Jeg trakk ut ledningen til Mac`en min før jeg la meg.

- Åja, jeg trakk ut ledningen til skjøteledningen som er i Mac`en din, så da er den iallefall trygg.

- Ja.

Etter at jeg trakk opp rullgardina føles ting litt tryggere, jeg føler en viss kontroll over været fordi jeg plutselig kan se det. Jeg liker det allikevel ikke da han begynner å tulle med gjenferd og andre overnaturlige fenomener mens vi ligger der med boka hans i mellom oss.

- Du vet det lille huset rett over vannet for mamma og pappa?

- Nei..?

- Jo, det som ligger rett overfor, som man kan se fra verandaen.

- Det ja.

- Der var det en mann som ble truffet av lynet og døde før krigen.

- Men, slutt da.

- Det er sant. Noen ganger kan man se han... Akkurat når det lyner og alt blir lyst... Da...

- Gi faen!

Jeg kaster puta mi på han og vi ler. Jeg vet at det er en spøk, men sitter med en følelse av at det kanskje er sant allikevel. Jeg ler like nervøst som jeg gjorde på leirskolen med barneskolen - da gutta fortalte spøkelseshistorier og jentene prøvde å skjule at de ble redde gjennom smil. Jeg føler på meg at mannen som ble truffet og som døde kommer til å se på meg neste gang vi er hos foreldrene hans mens det tordner og lyner. Han slutter plutselig å le, han tenker på noe, før han begynner å snakke.

- Du?

- Ja?

- Du vet vinduene i den nye leiligheten? Er ikke de åpne?

- Jo... Det er de faktisk.

- FAEN!

- Herregud, ikke skrik sånn da. Det er vel bare å gå ned å lukke dem da.

- Må vi?

- Ja, parketten blir jo ødelagt hvis den blir våt, og alle tingene våre står ved vinduet...Og...

- Faen også!!

- Herregud, da... Jeg kan gå alene hvis det er så mye om å gjøre.

- Nei, du skal da ikke gå ned dit alene, du som såvidt tør å åpne rullgardina...Faen.

Jeg har på meg Hawaianas og regnet treffer føttene mine og prikker i dem, blir skylt bort av små bekker på asfalten, og prikker igjen. Jeg skvetter hver gang jeg subber borti et blad eller ispapir eller røyksneiper eller småstein. Paraplyen hjelper, men ikke nok, og ved stillaset nederst i gata treffer vannet paraplyen så hardt at jeg nesten mister den. Det er få folk ute, men borte ved broa, er det en som sitter klar med speilrefleksen sin i håp om å få et bra bilde av lynet. Han har satt seg ned på huk og slengt bysykkelen ned ved siden av seg. Han venter, er for treig når det først gjelder, venter igjen, bommer, banner, venter, bommer...

Han går foran meg og buksa hans er våt, og han fikk den minste paraplyen da vi gikk ut, så han har tatt på seg hetta på den mørkeblå jakka si, og han går fortere enn han pleier når han går sammen med meg, og jeg prøver å holde følge, men Hawaianasene er søkkvåte og glatte og jeg sklir og får vondt mellom tærne der gummien er, og jeg prøver å holde følge, men stresser egentlig ikke. Det er jeg som har nøklene til den nye leiligheten. Det lukter godt av regnet, og tordenværet har roet seg litt, og himmelen er ikke fullt så mørk.

- Æsj! Hjelp!

- Hva er det? Kom nå. Fort deg.

- En frosk!! Ta den bort!

Det er ikke en frosk. Det er en stein. Jeg er stressa og merker det på hele meg. Jeg er stressa selvom det gikk fint for noen sekunder siden, men nå er jeg stressa, og han har stoppet opp og begynt å gå saktere fordi han merker at jeg er stressa, og nå tror jeg altså at det sitter en frosk og ser på meg. Og frosken, som egentlig er en stein, gjør at jeg slipper paraplyen og hiver etter pusten, stirrer på den for så å begynne og le, lar regnet skylle ned over meg så jeg blir våt i håret, og jeg gleder meg til å komme hjem igjen så jeg kan tørke alt fra bakken av føttene mine og bruke hårføner så puta mi ikke blir våt av regnet. Han sparker i frosken min så den farer bortover asfalten fordi han ser at jeg fortsatt ser på den som om den skulle vært en levende frosk. Jeg finner meg til rette med at det var en stein etter det, og vi fortsetter de 20 meterne bort til den nye leiligheten.

Plutselig er jeg trygg igjen, rasjonell, og vi lukker inntil vinduene i den nye leiligheten selvom det egentlig ikke er noen vits - det har ikke regnet en dråpe inn, men vi gjør det allikevel, for å være på den sikre siden. Jeg er rasjonell igjen, og jeg tenker på hva som er best for den nye leiligheten, og jeg nynner på en sang mens jeg gjør det, og jeg er helt rolig og behersket, og frosken er borte fra minnet mitt sammen med gjenferdet over vannet for foreldrene hans. Vi går opp igjen, og denne gangen holder han følge med meg i regnet, og vi snakker om at det skal bli godt å flytte inn i den nye leiligheten, og han holder meg i hånda, og jeg er rolig. Frosken min ligger midt i veien og er et slags berg som vannet renner rundt. En øy hvor fluer og sånn kan lande for å unngå og drukne. Jeg sier det høyt.

- Der kan fluene lande hvis de er smarte nok. Da drukner de ikke.

- På frosken din?

- Ja, midt oppå frosken min.

- Så fint.

- Nei, egentlig ikke. Jeg liker ikke fluer. Synes egentlig det hadde vært bedre om de drukna...

- Vil du at jeg skal drepe flua som har bodd i taket vårt i tre dager?

- Ja! Eller, nei... Vi kan kanskje bare åpne vinduet og vifte den ut med en avis?

- Sånn at den drukner istedet?

- Ja. Den kommer til å gjøre det, hvis den ikke er smart nok til å finne en stein å lande på, da...